Et problem jeg vil løse – at det er OK å være «annerledes»

Vi er i 2017. Vi har internett i lomma, vi trenger ikke å kjøpe mat på butikken lenger (for den blir levert på døren) og vi kan kommunisere på utallige måter. Det er (tilsynelatende) akseptert å ta botox, restylane og silikon og fronte det i sosiale medier og på blogg i etterkant – og gjerne beskrive hvor man gjorde det, hva det kostet og hvor mye man tok. Disse personene som ”fronter” (i mangel av et bedre ord) disse handlingene tjener millionbeløp på å dele livet sitt, og blir sett opp til på Instagram. I tillegg har vi utallige forbilder utenfor Norges grenser som har utført de samme operasjonene, sminker seg likt og har de samme produktene. Og det gjelder ikke bare hvordan man sminker seg og kler seg; man skal helst være slank, høy, ha en viss ansiktsform og smale ben fra naturens side. Hvorfor akkurat dette er blitt idealet har jeg ikke noe godt svar på, men om det er et bra ideal for spesielt unge jenter? Nei.

 

Grunnen til at jeg svarer så tydelig nei på dette, er fordi det er blitt et ensformig ideal. Når jeg går på kjøpesenteret hvor jeg jobber, ser jeg daglig unge jenter i 12 – 15-årsalderen som kunne sett ut som en mini-versjon av en av Kardashian-søstrene. De har de samme veskene, sminker seg på samme måte og går i like klær, samt at de interesserer seg for de samme tingene. Og samtidig blir jeg ikke like overrasket som jeg ble tidligere – for selv om de ser ut som voksne i en barnekropp, er dette faktisk blitt normalt. For 12-åringer, for 17-åringer og for de som er 20.

Forbildene til mange unge jenter i dag

 

Så hva med de som ikke ser sånn ut av ulike grunner? Enten de ikke har råd, ikke ønsker eller ikke føler behov kan det være vanskelig for mange unge å skulle stå imot et ideal som sees på som det normale, men som man ikke identifiserer seg med. Ungdomstiden er nok en av de viktigste fasene i livet, fordi vi i stor grad formes i løpet av denne tiden – og erfaringer, tilfeldigheter og opplevelser gjør oss til den vi er. Så om denne perioden skal være preget av at man må føle seg usikker på den man er, er jeg redd for at dette vil få ringvirkninger senere – at man lukker seg litt inne og ikke får ut sitt fulle potensiale.

 

Hvordan kan dette problemet løses?

Å skulle gi et fasitsvar på dette problemet vil jeg påstå er umulig. Kanskje det heller ikke finnes noe fasitsvar, da dette er et problem som vil oppleves ulikt fra person til person. En ting er likevel sikkert – vi må slutte å være så forbanna usikre på oss selv og hvem vi er. Lett å si, men en vanskelig handling å gjennomføre da vi konstant påvirkes fra de rundt oss og samfunnet generelt. Dette er heller ikke blitt noe lettere etter at sosiale medier kom på banen.

 

Likevel er det spesielt én ting jeg har tenkt mye over – i skolesystemet blir man i stor grad bare plassert i en gruppe, uten noen spesielle forutsetninger eller kvalifikasjoner. Det eneste min vgs-klasse hadde til felles, var et relativt høyt snitt fordi kravene var høye det året. Ellers: nada. Selvfølgelig finner man felles interesser etter hvert, men det er ingen garanti for at de 25 – 30 du blir satt i klasse med skal klaffe deg og din personlighet hundre prosent.

 

Vi må bli flinkere til å se mennesker for den de er, ikke hvem de er i forhold til et ideal samfunnet har satt for oss, og som vi ser opp til fordi det blir ansett som riktig. For å få til dette mener jeg vi må få til en grunnleggende holdningsendring i samfunnet; vi må lære den nye generasjonen at alle er forskjellige og at det er OK, at det ikke finnes noe riktig eller feil når det gjelder utseende og personlighet og at man ikke setter noen i båsen ”normal” eller ”annerledes”. Nøyaktig hvordan man skal skape denne grunnleggende endringen kan jeg ikke gi noe svar på i dag, men i fremtiden håper jeg at jeg kan bruke mine erfaringer, kunnskaper, kompetanse og sunne fornuft til å være med på å løse dette problemet – slik at man ikke lukker seg inne i ungdomstiden og vi går glipp av potensiale og kunnskap vi alle kunne fått nytte av.

 

Bilde: herfra

 

Jeg gjør oppmerksom på at mine fremstillinger i dette innlegget ikke er noe jeg mener er normalen eller ”det rette”, men brukt som illustrasjoner på det jeg opplever er en relativt generell oppfatning blant mange unge i dag.

 

Oppgaveteksten finner du her.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *